Hvilken ekstremisme?

image

Skrevet av Ivar Espås Vangen, medlem i Rødt

Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet har i de siste ukene skapt debatt med sitt innlegg hvor hun tar til orde for at vi ikke kan ha «ekstreme» samfunnsfaglærere i den norske skolen.

Joda – jeg kan forstå dette gjelder folk som Max Hermansen. Vi snakker her om en mann som langt på vei trakasserte egne elever i klasserommet.

Problemet er at Tajik går mye lengre. Hun sier ganske enkelt at det er «krevende å ha en lærar i samfunnsfag som mener at samfunnet henger sammen på en helt annen måte enn det faglitteraturen viser.»

Mener hun virkelig dette? Jeg har i alle fall flere innvendinger her:

1) «Faglitteraturen» er svært mangfoldig, og ikke minst motstridende. Dette veit alle som har jobba med samfunnsvitenskapene i en eller annen sammenheng. Lærebøkene på skolen forsøker da også ofte å belyse flere retninger og innfallsvinkler på diverse aspekter. Hva er det da Tajik mener «faglitteraturen» viser?

2) La oss nå -anta- at skolelitteraturens implisitte «fasit» er at den norske borgerlig-demokratiske kapitalisme er den «riktige måten» å innrette samfunnet på. Mener Tajik da at man er «ekstrem» om man ønsker et alternativ til dette, uansett hva? Er man ekstrem dersom man ønsker å utvide demokratiet til også å gjelde økonomien i samfunnet? Er man ekstrem dersom man påpeker at USAs krig mot terror ikke handler om å bekjempe terror, men heller om å befeste hegemoni og å plyndre naturressurser fra den tredje verden? Er man ekstrem dersom man mener et samfunn hvor flere hundre millioner sulter, mens vi andre fråtser i ressurser, er et grunnleggende barbarisk og urettferdig system?

Jeg vil snu på flisa.

Jeg mener man heller er ekstrem dersom man:

– Synes det er helt greit at et enstemmig storting vedtar en bombekrig mot en selvstendig stat, over SMS.

– Synes det er uproblematisk at de økonomiske forskjellene stadig øker, og at makta i større og større grad flyttes fra vanlige folk, til de rikeste i samfunnet.

– Synes det er «fornuftig» å holde oljealderen i live i flere tiår til.

– Ikke mener vi i Norge må senke vårt forbruk og økologiske fotavtrykk

– Synes det er greit med ulovlig overvåkning av egne innbyggere, slik Tajiks eget parti var fremste forkjempere for gjennom hele etterkrigstida.

Skal man ta kampen mot «ekstremisme», får vitterlig den udemokratiske «sentrumsekstremismen» også telle med. Demokratisk sinnelag er på ingen måte forbeholdt Hadia og hennes partifeller i sentrum. Historisk sett, heller tvert imot. Gjennom hele etterkrigstida var AP i bresjen for dette. Var man kritisk til norsk medlemskap i NATO blei man uglesett, og gjerne overvåka. Det samme om man var sterkt kritisk til atomvåpen, eller andre aspekter ved status quo. Kort sagt: var man til venstre for AP-ledelsen, var man per definisjon «ekstrem» og skulle fryses ut og knuses med alle tenkelige midler.

Dette udemokratiske sinnelaget har lange tradisjoner i Norge. Det går en rød tråd fra embetsmannsstaten etter 1814, og deres aversjon mot at massene skulle ta del i styre og stell, via Høires motstand mot å utvide stemmeretten, til Nasjonal Samling og Fedrelandslagets drømmer om å sette parlamentarismen ute av spill, til Aps ulovlige overvåking, mobbekampanjer og utfrysing av venstreopposisjon.
Det er vanskelig å si noe presist om grunnlaget for dette, i alle fall for Aps del. En teori kan være at det bunner i ideologisk forfall og hjelpesløshet. Like etter krigen var NKP en reell utfordrer til Aps hegemoni i arbeiderbevegelsen, med hele 11,9 % i første stortingsvalget i 1945, men hadde innflytelse langt utover denne oppslutninga. Dette var situasjonen i flere land etter krigen hvor kommunistene var ledende i den antifascistiske kampen mot Hitler-Tyskland. På dette tidspunktet kasta ledelsen i sosialdemokratiet også fra seg det meste som kunne smake av strukturelle reformforslag, med et sosialistisk samfunn som mål. Hvordan skulle man samtidig klare å konsolidere hegemoniet?

Svaret var å kjøpe den borgerlige antikommunismen rått. Etter statsminister Einar Gerhardsens Kråkerøytale i 1948, hvor han proklamerte at kommunistene utgjorde en trussel mot det norske demokratiet, iverksatte man, i samarbeid med de samme borgerlige kreftene som hadde flørta med fascismen kun et tiår tidligere, et ideologisk frontalangrep på alle progressive venstrekrefter i landet. Mange tillitsvalgte i fagbevegelsen blei fratatt verva sine. Enda flere mista jobben, og fikk effektive yrkesforbud. Verst gikk det utover krigsseilerne, som blei fratatt hyrene de hadde blitt lovet under krigen. Mange døde alkoholiserte og ensomme i årene som fulgte.

Denne mobbinga, og ikke minst ulovlige overvåkinga av progressive i Norge vedvarte helt til seint på 80-tallet. Det var først med Lund-kommisjonen på 90-tallet at man fikk et oppgjør med dette, om noe ufrivillig.

Jeg liker å tro at den kalde krigens slutt og Lund-kommisjonens rapport har dempa noe av Aps udemokratiske sinnelag, og harde borgerlige antikommunisme. Det er tross alt en mulighet at Hadia formulerte seg uheldig i intervjuet med NRK. La oss håpe vi får en oppklaring i nærmeste framtid.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s